Å hate den byen du bor i

Hyggelige kommentarer/oppmerksomhet Karima fikk på veien hjem:

På tross av det faktum at klokken er 4 om morgenen, og at jeg er smått brisen føler jeg et sterkt behov for å blogge. For så priviligert er jeg at jeg bare kan flippe opp mac’en å skrive i vei – dere skjønner; Jeg har brukt hele denne dumme kvelden på å intenst øye-flørte med en gutt, for at det ikke skal lede til noe. Ikke et lusent ”hei” en gang. Så, da jeg måtte innse det bitre nederlaget og traske hjem, blir jeg stilt ovenfor et enda verre onde enn å vite at noen har reist tilbake i tid å stjålet mojo’et mitt; å måtte gå ned Karl Johan. Det er ingen ting jeg skyr mer enn å gå ned Karl Johan kl. 3.30 en søndags morgen.

Det første som møter meg er ei godt voksen dame iført ei rød kembo-parykk (lekkert), disco-kjole – som for øvrig var ulovelig kort – nettingsstrømper, godt supplert av ett stykk drita nordmann med ett mål for øyet; å få det brautende vesenet av ei burugle med til sengs. Jeg trasker videre i harnisk. Det neste som skjer er at en mann, også godt voksen – selvfølgelig iført den nyeste canda goose modellen, vifter med pungsvettepizzaen sin oppi ansiktet mitt å ympter til at jeg skal stoppe å prate med han. Jada. Jeg prøver hardt å ivareta tunnelsynet mitt, fokusere nå Karima, ikke bli satt ut av tæssen damer som vifter med fjassa utenfor Fridays mens de hyler ”Jeg eeer sååååå jææævliii driiiitaaaaa, hihihihihihi”. Jeg småløper og kommer meg trygt over Nationaltheatret st. Når jeg endelig tror jeg er ferdig med pakket, roper en ungfugl etter meg: ”Du kan få ei krone – kanskje to, hhæhæhæhæhæh”. Takk. Hyggelig! Bare 100 meter igjen nå. Behersk deg. Ikke la den overhengende misantropien ta overtaket. Jeg har nesten nådd døra – Nei, jøss, der hopper det visst ut et par gutter foran taxien, på tross av at det var rød mann. Taxien tuter såklart, hvorpå han ene skriker: ”jøvla stanere, jævla svarting, jeg hadde gitt alt i verden for å se de jævla stanerne DØ, brenn dem” Vennene gir han en bifallende latter. Jeg snur meg å gir han et drepende blikk – ”Snu deg a KJERRING – fortsett å gå!” Altså; ikke at jeg tar meg nær av formaningene til en bleikfeit rasistsoss, som atpåtil sa til dama hans når hun måtte tisse: ”Sett’ræ på huk’a, kjerring”, men er det realt å måtte bli stilt ovenfor så mye dritt på én kveld? Jeg bare spør.

Vel, over og ut. Oslo er en drittby.